I dag tidlig våknet jeg litt før klokka sju. Det hadde vært en lang natt med lite søvn, så jeg var veldig trøtt. Hadde egentlig mest lyst til å trekke dyna over hodet og sove til klokka elleve. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg kikket bort på Orvar, som holdt på å våkne. Han lå på magen, smattet litt, rørte litt på seg. Så snudde han seg over på ryggen, åpnet øynene, smilte verdens største eplesmil og klappet fornøyd i hendene. Hurra, en ny dag! Da kunne jeg jo ikke annet enn å glede meg over den nye dagen, jeg også.
Det var bare det.