Jeg har ikke sovet mer enn fem timer i strekk siden Orvar ble født for snart femten måneder siden. Og som oftest sover jeg ikke mer enn tre timer før den lille krabaten vår våkner. Det begynner å ta på. Jeg føler meg rimelig frynsete, skal jeg være ærlig.
Det er mange som har sterke meninger om barn og søvn. Jeg husker at jeg, da Orvar var blitt noen måneder, googlet noe sånt som “søvn baby x måneder”. Og da åpnet det seg en verden av eksperter av ulikt slag som kunne fortelle meg at babyen vår nå burde sove som en engel natten gjennom. Og hvis han ikke gjorde det, var det nok fordi vi ikke hadde sluttet å nattamme, fordi vi hadde vent ham til kos og bæring og trøst, og bare ikke vært konsekvente nok.
Den samme holdningen møtte vi da vi lettere fortvilet oppsøkte barnepoliklinikken noen måneder senere for å utelukke at babyen vår hadde vondt noe sted, og derfor ikke fikk sove. Vi rakk nesten ikke fortelle noe om situasjonen før vi fikk kommentaren “åja, så dere har vent ham til å bysses?” med et hevet øyebryn. Ikke akkurat det beste utgangspunktet for å finne fram til mulige løsninger sammen.
De fleste råd om babyer og søvn går ut på alt man ikke skal gjøre. Ikke bære. Ikke la babyen sovne ved brystet. Ikke løfte opp. Ikke se barnet i øynene. Ikke ta barnet opp i senga. Det er ikke så mange råd om hva man skal gjøre i stedet. For hva skal man egentlig gjøre når babyen din skriker i mørket og strekker seg etter mamma eller pappa? Når det ikke hjelper å være trygt tilstede, synge og stryke? Når gråten eskalerer til panikk? Jeg har fulgt intuisjonen min, og gitt barnet mitt den nærheten og tryggheten jeg føler at han trenger. Selv om det betyr at jeg har forkastet de fleste velmente råd. I alle fall de som kolliderer fullstendig med det jeg føler er riktig.
Egentlig stoler jeg veldig på meg selv i dette. Men i møte meg ekspertråd på nettet og sykepleiere med hevede øyebryn kan jeg føle meg usikker. Det er litt sårt å be om hjelp, og få til svar at problemet bunner i at du har gjort noe feil. Jeg ønsker meg litt mer aksept og forståelse for at babyer er veldig forskjellige. Av og til får jeg følelsen av at de som skal gi småbarnsforeldre råd, ser på babyer som små maskiner som må programmeres riktig for å fungere slik vi voksne vil.
Jeg har ikke hatt lyst til å problematisere dette med søvnen alt for mye. Jeg synes generelt det er altfor mye stress og press rundt det å få barnet til å sove gjennom natta. Som om det er et mål i seg selv. Og et mål for hvor vellykket man er som foreldre. Men så klart blir man opptatt av søvn når man ikke får nok av det. Og jeg legger ikke skjul på at jeg er sliten, og litt skulle ønske at det fantes en magisk oppskrift som ga sammenhengende babysøvn. I alle fall én natt. Men noen slik oppskrift finnes ikke. Så vi får bare gjøre så godt vi kan mens det står på. Minne oss selv på at this too shall pass. Og håpe at det blir en god natt.