Nå har vi vært i barnehagen to dager. I utgangspunktet er det satt av tre dager til tilvenning, men i barnehagen er de (heldigvis!) opptatt av å se an hvert barns individuelle behov – barn som trenger mer tid, skal få det. Vi har ordnet det slik at vi har fri begge to i denne perioden, og det synes jeg er fint. Vi har god tid, og slipper å tenke på at vi egentlig burde vært et annet sted. Jeg synes også det er fint å kunne gjøre det slik at begge er med – for å starte i barnehagen kan være ganske tøft for både den lille og foreldrene.
Jeg og vi har tenkt mye på om det er riktig å sende Orvar i barnehagen. Han er jo bare ett år. Så liten enda. Han kan ikke gå, han følger veldig nøye med på hvor mamma og pappa er hele tiden, og blir veldig lei seg når en av oss går ut av rommet. Slik som ettåringer flest, synes han det er tryggest å oppdage verden sammen med mamma eller pappa. Egentlig føles det veldig unaturlig å overlate ungen sin til noen andre. Som vi foreløpig ikke kjenner særlig godt, en gang. Jeg tror både Ståle og jeg har tenkt er det dette vi egentlig vil, som er riktig for oss? Vi har snakket litt frem og tilbake om andre muligheter. Men Ståle har akkurat fått fast jobb, og jeg føler at jeg må bli ferdig med studiene mine. Så vi bestemte oss for at den lille ettåringen vår er stor nok til å begynne i barnehagen.
Den første dagen var vi der alle tre, hele tida. Orvar lekte og koste seg, først i trygg nærhet til oss, før han etter hvert våget seg litt lenger unna. Det var jo så mye spennende å se på. Vi snakket med ansatte og foreldre. Følte oss velkomne, og som om dette var et godt sted å være. Den første dagen gikk veldig fint.
Den andre dagen, i dag, var planen at vi skulle være der sammen en stund, og så prøve å gå. Jeg grudde meg, for jeg hadde sett en del andre barn bli veldig lei seg når mammaen eller pappaen gikk. Jeg tenkte mye på at Orvar er så liten at vi ikke kan forklare ham hva som skal skje, og at vi kommer tilbake igjen snart. Jeg hadde en stor klump i magen da vi begynte å forberede oss på å gå. Det føltes helt feil. Men Orvar var blid, raste rundt og sa “nam” (= jeg er sulten). Jeg løftet ham opp, sa at nå skal mamma og pappa gå, og du skal være her en stund sammen med de andre barna, vi kommer og henter deg igjen snart, ok? Så fikk han klem av meg og Ståle, før vi sa ha det og gikk ut døra.
Det er vondt å gå fra en gråtende baby. Men vi hørte utenfra at gråten gikk over veldig fort. Og etter noen minutter fikk vi en melding fra barnehagen der det sto at Orvar satt og danset på stolen, og at de skulle sende melding hvis han ble veldig lei seg. Vi var så letta begge to! Vi gikk hjem, rydda litt, tok en liten tur i skogen – holdt oss i nærheten, med telefonen i lomma. Men de ringte ikke. Og da vi kom for å hente etter noen timer, fant vi Orvar i sandkassa, så skitten som han aldri har vært før, og veldig blid. Det var så fint å se. Og gjorde at vi følte oss tryggere på avgjørelsen vår. Dette skal bli fint.
Jeg regner med at det kommer til å være vanskelig å si ha det ganske lenge. At det innimellom kommer til å føles vondt, for både liten og stor. Jeg skjønner veldig godt hvorfor noen vil vente med å begynne i barnehagen. Og vi tenker så smått at kanskje, hvis vi er så heldige å få flere barn, kan det hende vi velger annerledes. Hvis livet er sånn at det går an. Men jeg tror at en slik stor overgang som dette er, er vanskelig uansett om barnet er ett, to, tre eller fire år. Jeg tror det som er viktig, er å se barnet sitt, og gi det tid til å venne seg til den nye hverdagen. Kanskje tar det mye lenger tid enn de tilmålte tre dagene. Alle barn er forskjellige, og det må de få lov til å være.
Nå håper vi at de neste dagene også skal gå fint. At Orvar skal finne seg godt til rette. Og at tryggheten om at dette er riktig skal bli enda sterkere.
Hva er deres tanker om barnehagestart?