Den ivrige lille hånda di griper konsentrert rundt brødbiten jeg har lagt fram på bordet foran deg. Du klemmer den mellom fingrene, holder den opp i lyset, undersøker den fra alle vinkler. Putter den forsiktig i munnen, smaker litt skeptisk, strekker ut armen og slipper den på gulvet. Der får den ligge sammen med de ti andre brødbitene til pappa kommer hjem fra jobb.
Du strekker armene mot meg, mot mamma. Hele du strekker deg, ikke bare armene. Plukk meg opp! sier du med hele kroppen. Smiler med hele deg når jeg løfter deg, spreller med armer og bein. Jeg løfter deg over hodet mitt, svinger litt rundt, og du hviner av fryd.
Føttene dine hviler med tærne pekende mot taket. Du er mett, var litt urolig, men har endelig funnet roen, tett inntil meg. Jeg har klær å vaske og middag å lage og , men jeg bestemmer meg for å bli liggende. Tett inntil. Jeg ser på deg, på den lille brystkassa som hever og senker seg, på hendene som hviler mot magen din, på ansiktet ditt. Ingenting er så fredfullt som en sovende baby. Og jeg tenker at jeg er så veldig heldig som får ligge akkurat her med deg. Og som får være det trygge du leter etter når du åpner øynene igjen.